Nyheter

Familieforskning


 


> gunvor christiansen forteller
15 februar 2005

Fra Langli til Lystvet

Min avdøde farmor, Gunvor Christiansen forteller om hvordan livet var på gårdene Vister og Lystvet fra ca 1930 og utover. Stykket er forafattet av Olav Solheim, tidligere lærer fra Florø, nå bosatt i Skiptvet.

Redigert 1 feb. 2003 : Jan Hogne Christiansen

Gården Lystvet
Navnet kommer fra ”Lysning i skogen”. Gården er på 150 mål jord og 200 mål skog. I dag driftes gården av Arne Christiansen med familie. Hans bror, Jens Magne (min far), bor også på gården, og har en mindre andel skog.  

Gunvor Marie Skipperud giftet seg med Jens Mathias Christiansen i 1930. I 1935 tok de over Vister Gård som de driftet frem til 1964, da de overtok Lystvet etter Gunvor sin barnløse tante og onkel. De igjen drev med revefarm og revevokteren hadde egen bolig på gården. Revekjøttet ble foredlet på Lystvet, men korn, melk, egg og griseproduksjon var allikevel de viktigste inntektskildene.

Dyra på Gården.
Den gang var det vanlig å ha mange dyr på gårdene. På det meste hadde de på Lystvet følgende dyr.: Kalkuner, gjess, høns, griser, kuer og hester. Selvfølgelig var der både hund og katt. I de senere år var Buss, Busse, Bussi vanlige hundenavn. Det var alltid elghund. Den var stort sett snill men bjeffet mye når der kom gjester på gården. Gunvor tenkte ikke så mye over at der var så mange dyr, det skulle bare være sånn.

Gris

På det meste hadde de 20 slaktegriser og ei purke til avling av griseunger. Grisematen var sammensatt av noe som de avlet selv og av noe de kjøpte. Havre og kålrot fikk de fra egen åker. Grisen spiste også husholdningsavfall. (matavfall)

Grisene ble levert for slakt til Fellesslakteriet i Oslo. Men en gris ble slaktet på Gården og det var julegrisen. Den var det knyttet mye spenning rundt. Av og til ble der også slakta flere griser, slekta ville jo også ha.

Høner

Det var bestandig mye høns på Lystvet, omkring 100. De holdt til i andreetasjen i ”grisehuset”. Det var et forferdelig leven. Eggene ble sanket og levert til Østfold Eggsentral. Resten gikk til eget bruk. 

Kuene

Kuene var på beite om sommeren, og det kunne være opptil to kilometer å gå for å hente dem hjem for melking. Det var det Jens som gjorde hver dag, morgen og kveld. Noen ganger kunne det være vanskelig å få dem hjem, spesielt om høsten. Det var kanskje fordi de beita etter sopp eller kløver. Fra 1930 til 1950 blei kuene melka for hånd, da fikk de melkemaskin.   

De hadde en stund 12 kuer som ble melka for hånd, og Gunvor og Jens melka seks hver. Melka ble levert til Skiptvet Meieri, i ”Meiribyn” i Skiptvet, kommunesenteret. Derfra gikk melka til Melkeforsyningen i Oslo. Melka ble kjørt i en gammel Ford som de eide.

Å avkjøle melka var litt av en prosess. De skar store isblokker på elva Glomma eller på tjern i skogen. Disse ble kjørt hjem med hest, på langslede. ”Det var egentlig ei onn for seg sjøl..”, sa Gunvor og fortsetter ” Jeg husker da jeg bodde på Langli, at hestene kjørte forbi på rekke , med isblokker på sledene. De var firkanta og store.”.

Mennene hadde issager som de brukte å sage isen med. Til å ta opp blokkene bruktre de issakser. Isblokkene ble lagt i store binger, som stod ute ved låvebrua. Det var sagflis mellom hver isblokk, slik at de ikke skulle smelte. Under låvebrua ble det støpt en stor melkekum. Den ble fylt med vann og is, og slik holdt de melka kjølig.  

Hesten

Hesten var et uunværelig dyr på gårdene. De brukte den som trekkraft. Gunvor forteller at hun var glad i hesten de hadde. Den var snill og tillitsfull. Gunvor forteller en historie fra julekvelden. De hadde vært på Langli for handle og hesten drog varene heim. Siden det var julekveld fikk hesten ekstraforpleining, og da fikk han havre. Hun husker at da sa de følgende rim til hesten.”Et vel, spis vel, for ikveld er det julekvelden”

Hun hadde et spesielt minne fra hesten. De hadde kjørt med slede til Langli for å handle. Det var ”hålke” og sleden glei. Den kom under beina på hesten, som blei redd og sprang avgårde i stor fart. ”Da gikk det fort” sa Gunvor. Vi som satt på blei nok redde, men til slutt fikk hun stoppet hesten, og ferden gikk videre på vanlig måte.

For til dyra

De hadde for det meste tørrhøy og lite av silofor. Slåtten var en viktig ”onne”. Det aller meste av gresset ble tørket, slik at de fikk tørrhøy. Dette ”hesjet” de. Det vil si at de satte opp påler i en rekke og hengte snorer i mellom. På snorene hengte de det kutta gresset til tørk. Det beste var i følge Gunvor, å tørke det på bakken. Da måtte de vende det ofte og sette det i ”såter”. Da var de mer avhengige av at været var fint.

Døgnrytmen på gården...

Var preget av faste måltider. De måtte jo tidlig opp for å melke kuene, så måltidene ble tilpasset arbeidsrytmen. Dette var likt på alle gårdene. Måltidene ble spist til følgende tider og de spiste stort sett alltid det samme.

Frokost            : klokka 8.
Bestod av grovbrød, melk, kaffi og sirup. I taket hadde de alltid en spekeskinke som de skar av. Videre spiste de også hjemmelaget spekepølse og hvitost. De hadde også annen ost som de fikk på meieriet.

Middag            : klokka 12.

Middagen var sammensatt av poteter og grønsaker som de dyrket selv. Det spiste ofte saltet kjøtt og flest som de hadde foredlet selv i ”saltebaljen”. Fisk var ikke hverdagskost, men som i dag kom der av og til en fiskebil på besøk, og da handlet de fisk. Hermetiske kjøttkaker var der også tilgang på. Det var veldig viktig at middagen var akkurat kl. 12. På noen gårder hadde de stabbursklokke som ringte folk inn til måltidene. Klokke var jo akkurat ikke så vanlig.

Eftasverd         : klokka 16

Da spiste de omtrent det samme som til frokost.

Kveldsmat       : klokka 19.30

Da var det mest vanlig med ”graut”. Grøten ble lager av havremel og/eller hvetemel. Til grøten brukte de melk. Av og til spiste de sild og poteter til kveldsmat eller brødsølle (flatbrød med surmelk).

Omskrevet av Jan Hogne Christiansen 1 feb. 2003

- etter  intevju av Gunvor Christiansen ved Olav Solheim 30 juni 1992.

 


 

 

 

 

 


Min startside